Noen refleksjoner fra sjåføren på Medvandrernes tur til Naustholmen.

Jeg er ansatt på Grindestua, uten brukererfaring, men med minibussertifikat.Jeg bruker bare en setning på å fortelle at turen var i fantastisk natur, med masse fine naturopplevelser. Og at det ble veeeldig mange timer bak rattet.Hvorvidt vi skulle være 17 eller noen færre på tur ble avklart dagen før avreise. Det ble 14. De bakerste setene i bussen ble demontert og vi la i vei nordover.Ved polarsirkelen dukker to piller opp; ikke greit på vår rusfrie tur. Det ble oppvaskmøte. Det ble tårer, det ble mange innspill og det ble tømt et pilleglass i dass.Seansen tok noen timer. «To piller på bordet, men jeg kjenner i magen at vi ikke er i bånn i saken», «Noen er uærlige», «Vi kjører videre og du må komme deg hjem på egen hånd», «Hvis jeg blir hivd ut nå har jeg ingen ting, det går til helvete med alt» «sendte du en melding» «nei» «ok det var meg, nå er jeg dønn ærlig» «noen andre som vil si noe?» «så det var mer enn de to..?»

Fram og tilbake. Stillhet, alvor.

«Ok fram med alt.»Jeg ble med «synderen» til bilen, fikk glasset, tømte det. Vi dro videre i samlet flokk. En heftig episode var over. Gjengen bedre rustet til turen videre.

-Brukerstyring med fast hånd!At det var flere enn meg som hadde noe angst for turen var åpenbart. Å finne sin plass i gruppa, bli akseptert, trives, fikse dagene, klare smalltalken, ha noe å bidra med osv osv, var temaer som flere enn meg kjente på.Men det var noe med holdningen til alle deltakerne, innstillingen. Alle utsondret godhet og et ønske om at dette skulle bli en bra tur. Og hvor mye godt kommer det ikke ut av en forsamling som bare vil godt?
Vi ønsket hverandre vel og slik ble det.Jeg kjørte nordover og hørte en god del latter bak i bilen, nervøs latter? – Sikkert.
Andre sitter trygt innkapslet i hodetelefoner. Vi stopper, de fleste røyker, noen tråkker litt for seg selv, noen finner en å prate med.Vi kommer fram, jeg havner på rom med en person jeg er trygg på, det er godt. Men han snorker noe inni granskauen.
Han tar overkøya.På naborommet bor to andre, jeg har truffet han ene før.
Han andre er jeg litt skeptisk til.

Etter noen dager ser jeg annerledes på det, ser mer av personene, begynner å like det jeg ser. Kompisen i overkøya deiser i gulvet og vi bytter plass.Vi skal jobbe på øya, vi skal lage mat sammen, vi skal på dugnad, på topptur, på fisketur. Noen av oss skal bade, og inn i badstuteltet. Men ingen romantikk, det er avklart i regel nr 4.

Og, vi skal bli bedre kjent.Det blir også mange samlinger. Egen historie, følelser, tårer, opplevelse av dagen, gråt, angst, lykke, et dykk i deg selv som du deler med andre.De «rusavhengige» er tydelig vant med dette, å dele. De fleste synes det er ok, andre misliker det, men alle deltar, alle deler, alle respekterer de andre. Og jeg tror alle får innspill og kjenner på den gode følelsen med det å stå fram med noe, lite eller mye, angst eller angstfritt. På vår tur bidrar alle.Jeg tenker at her har «vi andre» mye å lære. Det å tørre og dele, gi av seg selv og finne motivasjon i andres vei – det er bra.Det er mange drittsekker her. Mennesker som har gjort andre vondt, vært bedritne foreldre, manipulert, skadet, jugd, osv osv. Historiene er røffe og jeg lurer på om det kan være litt problematisk. Noen innleder med «jeg har ikke en så tøff fortid som dere.». Jeg tenker at det aldri må bli en konkurranse i å ha en verst mulig fortid (sier jeg da- som hverken har satt heroin i armen, ikke drept en eneste person og heller ikke tømt barnas sparebøsse.) Drittsekkene hører fortiden til.
Her er det de gode versjonene av hver enkelt som viser seg.
Å være en god versjon av seg selv, det er godt!

Å komme overens med mennesker er ikke alltid lett. Hvorfor synes det uproblematisk her?Det er vel også «leirfølelsen». Det skjer mye, været er bra, maten er god, vi er fulle av «godhet» , vi har lagt hverdagen bak oss, vi klarer å leve i nuet, vi oppfører oss som gode medmennesker.Men «ferien» vil ta slutt. Hverdagen kommer. Angsten, isolasjonen, rusen, barna, problemene, utfordringene, de dårlige løsningene som vi kan så utrolig godt.Skal Medvandrernes turer ha noe for seg må det være noe mer enn en fantastisk 10-dagers opplevelse.Jeg tenker at målet neppe er at samtlige på turen skal ha løst alle sine utfordringer.

– Men hvis frø er sådd.
– Hvis noen trygge rusfrie relasjoner er skapt.
– Hvis konstruktive nettverk er bygd
– Hvis avtaler inngås
– Hvis noen forplikter seg til noe bra
– Hvis noen kommer ut av hula og på kino
– Hvis middagen på Grindesua uka etter blir noe av
– Hvis noen tør å bli litt mer sjef i eget liv
– Hvis offerroller droppes
– Hvis noen lager bra planer
Hvis… – Da har det vært en verdifull tur.

Turen tar slutt, vi tar avskjed med vår nye venn, Randi på Naustholmen. Noen blir igjen- bra det og.Så bærer det sørover, vi kjører betydelige omveier men kommer trygt hjem, slitne og fornøyde.- Takk for turen alle sammen!

Mer om Randi sitt Naustholmen; https://naustholmen.com