Nei, det er vel på tide med noen nye tanker og ord fra min nye hverdag igjen. Skulle vel egentlig ha gjort dette for en stund siden, men dere vet hvordan det er… Bedre sent enn aldri 😉

Det har vært en ganske hektisk tid etter mitt forrige innlegg og mye som har skjedd. Det har vært tur til Rondane, det har vært valpefødsler og ikke minst oppstart av trening fram mot sesongen som kommer. Skal prøve å sette noen ord på alt dette!

Tenker jeg starter med Rondane! Vi var ca 20 stykker som møttes på Føyka stadion utenfor de nye lokalene til Medvandrerne morgenen 6. august. Noen kjente ansikt var det for min del, men flest nye ansikter som det skulle bli spennende å bli kjent med. Tror de fleste gru-gledet seg litt til det vi skulle begi oss ut på, noen bedre forberedt enn andre, men alle var ved godt mot og pågangslyst. Noe jeg tenker er en riktig og god start før et slikt eventyr.

Bussturen og første ettermiddag og kveld på Høvringen Fjellstue ble brukt til å bli litt kjent med de andre deltakerene og vi fikk oss en god middag. Etter frokost dag to var det klart for å pakke sekkene våre, få utdelt Real Turmat, telt og sikre at alle hadde alt av nødvendig utstyr.

Mens sekkene ble fullere og fullere og tyngre og tyngre tenkte jeg for meg selv at nå kommer det til å være en del som begynner å miste motet, men så feil jeg tok… Her var det en gjeng med mennesker som tok dette med latter og smil fremfor å bli nedstemt og motløse og de sekkene ble ganske så tunge før vi fikk de på skuldrene! Uten at vi veide dem vil jeg anslå at de lå på rundt 30 kg (vi forsto at vi skulle litt lenger en rett rundt hjørnet liksom).

Omsider så kom vi oss i gang og turen var i gang på skikkelig! Vi kom oss av asfalten og ut på turstiene som Rondane er full av, bakkene møtte oss og vi fikk de vel «midt i trynet», men humøret var fortsatt på topp!

Etter en fin tur over noen små topper ankom vi campen som vi skulle ha første natta. Sekkene kom rimelig fort av skuldrene våre og telt ble begynt å sette opp. Noen begynte med å koke vann til mat og kaffe og noen slappet litt av etter en frisk start. Noen begynte å kjenne på litt fysiske utfordringer, men fortsatt var humøret og latteren på plass. Dette skulle bli noen fantastiske dager i fjellet tenkte jeg, der jeg lå rett ut litt oppe på en liten knaus før jeg krøp ned i soveposen min. Soveposen kjentes som vanlig deilig ut den og jeg tenkte at nå sovner du som en stein og sover like godt som en nymatet baby, men du dæven så feil jeg tok!!! Det er faktisk en av de vondeste nettene i mitt liv! Høyre ankel verket og hamret som et uvær, jeg hadde så inderlig vondt og tårene trillet flere ganger natten igjennom.

Når jeg stod opp om morgenen var det så vidt jeg klarte å tråkke på foten og jeg vurderte særiøst på om jeg skulle kaste inn håndkleet og reise hjem igjen, men hadde meg en liten prat med Are og vi ble enige om jeg jeg prøver videre. Jeg visste på forhånd at den ankelen ville by på noen utfordringer på denne turen, men at det skulle gjøre så vondt første dagen, det var jeg ikke helt forberedt på…. Men turen skulle nå fortsettes så det var bare å bite tenne sammen og så regnet jeg jo med at det ville bli noe bedre når ankelen fikk bli litt varm og myknet opp litt utover dagen (er jo tross alt vond og stiv HVER dag) og sånn ble det den dagen også. Riktig nok med større smerter enn en vanlig dag hjemme, men dette hadde jeg gledet meg til i så lang tid at her var det bare å fortsette… Men jeg skjønte da at det var nok dessverre noen ting i løpet av turen jeg måtte velge bort for at jeg skulle få med meg Rondeslottet på slutten! Dette var helt ok for Are og resten av gruppen, noe jeg satt stor pris på!

Camp 2 skulle vi ha i 3 netter og alle var vel rimelig happy for det, lik at vi slapp fult så tunge sekker hver dag!! Ved denne campen var det noen topper som skulle bestiges og det var her jeg virkelig skulle få full forståelse av hva som faktisk bodde i gruppen som var med!! Turen opp Bråkdalsbelgen (tror det var det den het?) startet med litt tung musikk for å gi litt energi (noe jeg egentlig tenker vi ikke trengte) som var moro. Her stod vi en gjeng gærninger fra asfaltjungelen og danset midt oppi fjellheimen 🙂 Nok en gang fikk vi fjellet «midt i trynet» og det ble bratt gitt. Jeg holdt meg som avtalt bakerst for å sørge for at alle kom seg med og fikk meg en behagelig tur opp disse bakkene. Praten gikk om vær og vind, om Femundløpet, om hundelivet og selvfølgelig Covid-19. Jeg koste meg skikkelig med været, med utsikten og med selskapet, for oppover er ikke ankelen noen utfordring. Slitne ble vi og noen begynte å tenke at dette blir tøft, men opp det skal vi! Og opp kom vi!! Folk var stolte, noen var rørte, men alle var utrolig glade og takknemlige for det vi var med på! Her delte vi gruppen i to, en gruppe ned igjen samme vei som vi hadde kommet og den andre over en egg og en topp til før veien gikk ned igjen til camp. Dette ble en sinnsykt kul og flott tur. En kar med staver grunnet problemer med balansen, en som nettopp hadde kastet krykkene, men de skulle gå den lengre veien og ta utfordringen. Dette er nok de to som imponerte meg mest på hele turen!!!! (Bare så det er sagt.) Aldri hørte jeg et negativt ord fra dem, slitne som noen gamle Aeroflot maskiner (for de av dere som er litt for unge til å skjønne denne, Google it;-) ), men med et pågangsmot som en nysgjerrig Alaska Husky valp ikke har en gang… Impressed.no ass!!! Når vi kommer i camp får vi beskjed om å gjøre oss klare for å gå litt mer… Da så jeg det ble litt mørkt hos enkelte, men de heiv seg rundt og kom seg på beina igjen… Heldigvis skulle vi ikke så langt denne gangen, og når vi kommer til «mål» blir vi møtt av Maria som står med fyr på grillen, masse brus og potetgull noe som Stiftelsen Petter Uteligger stod for! TUSEN TAKK!!! Tror det er de beste pølsene jeg har spist i mitt liv og jeg fikk helt ærlig i meg 9 stk av dem med brød og lompe pluss potetsalat før det var tid for kotelett etterpå. Sulten ja…. Når alle var gode og mette ble det endelig tid for en samling rundt bålet og en ekte bålprat!!! Og det elsker vi!! BÅLET ass!!! Er noe magisk med det og det er så ekte!!

Dagen hvor denne campen skulle rives og turen gå videre kom omsider og tror det var en del av oss som følte litt på det at vi skulle ut på en lang tur med disse tunge sekkene igjen, men fortsatt var humøret det samme! Sola stekte fra blå himmel og svetten fossa!! Jeg vet at jeg hadde satt stor pris på litt kjøligere vær denne dagen, men det var det ikke så det var bare å gå på det… Lunchtid kom og alle var happy for litt pause på denne turen! Lite siste vi da at migrene skulle dukke opp, men jaggu…. At han kom seg i mål på Rondvassbu noen timer seinere fatter jeg ikke!! Hjelp, nei det skulle han ikke ha, ikke tale om!! Der gikk han for seg selv noen meter ovenfor oss andre for å få litt fred og ro, men beina gikk… Tror ikke han selv husker så mye fra den etappen der ass… På denne turen dukker «hatet» opp hos mange!! Ikke hatet mot noen andre, men hatet mot sekken, mot steinene som ikke ligger jamt bortover, mot oppover og nedover bakkene osv osv osv… Jo lenger ned i «møkkakjelleren» vi kom, jo mer kom samholdet i gruppa frem! Det var så utrolig rått og rørende å se den omtanken støtten som ble vist rundt om i gruppa, her skulle alle sørge for at ALLE kom i mål ass!! Jeg var selv sliten som rakkeren, men tror vel kanskje at jeg var en av de som var minst sliten på denne turen. Jeg måtte flere ganger stoppe opp å bare ta inn over meg all den kjærligheten som lå lufta:-) Det var sterke stunder for en lett rørt mann 😉 Da var det faktisk MEGET enkelt å glemme ankelen min som helt klar var med meg….

På denne dagsetappen her fikk jeg virkelig et møte med en av mine dårlige egenskaper, og brukte MASSE energi på å jobbe med denne. For hadde jeg ikke gjort det kunne jeg fort ha «hugd huet» av noen… Altså min tålmodighet…. Eller hvilken tålmodighet?? Det er klart at når en er vandt med å gå såpass mye som jeg faktisk gjør, så kan det bli en prøve å skulle gå tur med noen med litt dårligere grunnlag… Jeg gikk jo tross alt en 20.000ish skritt hver dag i noen måneder før vi dro på tur, mens som sagt noen hadde nettopp kasta krykkene…. Og du i tillegg da har fått beskjed om å være baktropp…. Men jeg klarte faktisk å ikke miste hodet og la min mangel på tålmodighet komme til syne… Dette imponerte faktisk meg selv, for jeg skal være så ærlig å si at jeg så litt stygt på akkurat dette før turen…. Dette også viser vel noe av den utviklingen jeg har hatt med meg selv siden jeg ankom Camp Julussdalen… Når vi da omsider etter LANGT og LENGE får beskjed av Are om at der er camp tror jeg de fleste ble lykkeligere enn de har vært på en mannsalder… Og når vi da i tillegg blir møtt med sjokolade og cola….. (Trenger jeg si mer….??) Her skulle vi også ha camp i 3 netter. Første dagen her var «fridag», det vil si vi kunne gjøre som vi ville, eneste kravet var at vi ikke skulle ligge i camp og stivne til… Musklene våre trengte aktivitet for å kvitte seg med slaggstoffer som hadde bygd seg opp over tid i fjellet. Dette var digg det og endelig ble det tid for en dukkert. Fy søren så deilig det fjellvannet var, for ikke å snakke om det å få på seg en ren boksershorts 😉 Himmelsk!!! Så kom dagen hvor jeg måtte kaste inn håndkleet, for at mitt personlige mål skulle kunne nåes. Storånden, I´ll back for you!!! Her var det bare å holde seg i camp og rydde litt prøve å holde meg i bevegelse og kose seg så godt jeg kunne… Var ikke så enkelt for jeg ville veldig gjerne være med opp på den toppen også, men noen kamper må tapes også for at en skal nå sitt mål… Tror dem kaller det lærdom og erfaring…?? Så kom endelig dagen av de store dagene for min del!! -slottet skulle bestiges!! Altså Rondeslottet har jeg hatt lyst til å bestige i så mange år etter å ha sett bilder derfra for mange år siden og nå var det tid for det 🙂 Visste jo at dette kom til å bli en lang dag i fjellet, men dæven for en motivasjon jeg hadde… Jo nærmere og nærmere vi kommer jo mer og mer gira blir jeg… Den bratte bakken opp mot Vinjeronden tror jeg ikke at jeg tenkte over en gang og den var LAANG og BRATT ass.. Men når vi kommer på toppen av denne bakken møter det meg et skue som tar pusten fra meg… Det er enda flottere og vakrere enn jeg hadde tenkt på forhånd!!! Her oppe ser det ut som det er noen troll som bestemte seg for å bygge noen lego fjell, for mange år siden… Helt spesielle formasjoner på veggene!! Og da vet jeg at det fortsatt er «langt» igjen til toppen… Da tenker jeg at dette blir mektig!! Og det ble det!! Altså, dere som ikke har vært på -slottet…. Kom dere opp der og nyt utsikten og følelsen av å stå på toppen etter en flott og god «treningsøkt»! Blir ikke mye bedre enn dette ass…. Eneste som kanskje ødelegger opplevelsen litt er at jeg vet hva som kommer, men jeg stenger det ute helt til det er tid for å få på seg skoene igjen… Ned igjen… Lang, stor og bratt steinrøys og en ankel fra helvete som hater nettopp dette…. Her må jeg bare rette en sinnsykt stor takk til Roger, Patrick (aka #Pat på envetyr), Maria og Marianne!!! Uten deres støtte og tålmodighet tror jeg at jeg hadde gnagd av meg foten og blitt liggende der oppe… Takk for hjelp med sekken, Patrick!! Veit ikke hvor lang tid vi brukte ned det fjellet jeg, men det gikk ikke fort 😉 Men fikk god tid til flotte og gode samtaler da… Når vi endelig kom til camp, jeg fikk lagt meg ned og tårene spruta og Are kommer bort og sier at nå må du opp og stå igjen for vi skal ut å gå mer…. Da var mord ikke langt unna 😉 Fy F…. da var jeg ikke glad i deg Are!!! Men var utrolig digg med 3 retters middag på Rondvassbu da, så takk for det!!

Dette var en helt sinnssykt bra tur, med de aller beste folka!! Jeg er så takknemlig og ydmyk over alle opplevelser og samtaler vi har delt!! Dere har ALLE fått en plass i mitt hjerte og jeg håper dere alle har det kjempe fint og tar vare på dere selv!!! Rondane, vi sees igjen for det er et par topper jeg skal ta igjen som ikke ble noe av i år!!!

Så var det Julussdalen og hunder da… Valper: 10 hærlige, nysgjerrige, litt rampete og utrolig sjarmerende «små» nurk har vi nå… Og de er så utrolig søte!! Til å «spise opp»!!! Og de vokser så sinnsykt fort… De er fordelt på to kull, noe som godt vises på forskjell i lynnet på dem… Det skal bli utrolig spennende og gøy å følge disse fremover, men velger å ikke bruke så mye plass på dem her for det er trening og kommende sesong som har fokus i disse dager… Det er blitt noen km og timer på ATV´n så langt og mye hunderumper…;-) Og dette er bare starten…. Wuhuuu… Det er så utrolig gøy og tilfredstillende å se disse herlige, ærlige og glade hundene jobbe i front!! Ser på hele dem at det er dette de synes er gøy, er faktisk dette de er skapt for… Regner pøser ned og jeg blir våtere og våtere og kaldere og kaldere, men gliset sitter klistret på ansiktet 🙂 Ser utvikling hos hundene for nesten hver eneste tur og at grep jeg gjør (etter instruks da…) faktisk fungerer og at jeg også legger merke til slikt selv… Det er utrolig tilfredstillende!! Har et par unghunden som har gått veldig skjevt på lina, men som nå begynner å gå «snorrett» etter litt innbinding en periode… «Jøss, det funker jo….», sier jeg stolt til meg selv… Og selvfølgelig gjør det det… Ellers hadde jeg vel ikke fått instruksjon om det… HeHe 😉

Vi har hatt de første øktene med snø under potene og det var ikke vanskelig å se at dette likte hundene… Men den snøen som kom, gikk omtrent like fort, men det nærmer seg tid for å ta ut sledene igjen og starte jakten på snø og uvær…;-) Jeg gleder meg fortsatt masse til dette!! Uvær, tenker kanskje noen…? Ja, vi skal jakte på uvær for vi må trene i det også… I løpet av et langløp kan man treffe på ALL slags vær og da MÅ vi ha trent på dette… Hvordan overleve på fjellet med en gjeng med hunder i -35 og storm?? Gjør ikke det uten å ha trent på det!! Og det må sies at det fortsatt føles litt surrealistisk å høre meg selv si at jeg gleder meg til dette 😉 Men jeg gjør fortsatt det!! Så får vi se når sesongen er over om jeg fortsatt sier det samme;-) Det er jo tross alt ikke sikkert, selv om jeg har trua… Men jeg er nødt til å prøve det ut før jeg kan si resultatet av det, naturlig nok;-) Når dette er sagt da, så må jeg jo si at jeg tror et av de viktigste tingene for meg gjennom vinteren og sesongen blir å kjøre inn på checkpoint Tufsingdalen og bli tatt i mot av alle dere vakre Medvandrere!!! Det blir STORT for meg!!! Noen lurer kanskje på hva slags ambisjoner jeg har for de løpene jeg skal kjøre…? Først og fremst skal jeg gjennomføre og holde meg til planen som blir lagt i forkant… Men så kjenner jeg jo meg selv og vet at når det startnummeret kommer på brystet så slår konkurranseinstinktet inn og det er toppen som gjelder;-) Da er det viktig å huske planen!!! Og følge denne!!! Dette kjenner jeg at jeg må jobbe med og gjenta for meg selv 10.000 ganger før jeg skal kjøre løp;-) Om jeg da klarer alt dette og kommer meg i mål, da er jeg en vinner i mine øyne!!

Hvilke løp er det planlagt at jeg skal kjøre da…

1: Gausdal Maraton

2: Gruveløpet

3: Femundløpet 200km

Dette ble kanskje et litt rotete innlegg, men det er hva det er;-) Jeg er ikke skribent, selv om jeg skriver her 😉 Så jeg skal ikke være altfor kritisk mot meg selv;-) Rondane tok kanskje litt mye plass, men det var en viktig tur for meg!! Mye tid til selvrefleksjon og ting å jobbe med på turen, noe jeg fikk gjort og sitter igjen som et litt bedre menneske i etterkant 😉 Så da takker jeg for meg for denne gang og kommer tilbake på et senere tidspunkt med noen flere tanker om mitt liv etter Femundløpet 2020 og hvordan det har endret seg til det bedre!! 🙂

Ta Vare!

Vi Vandrer Sammen!